SAK 11/2016

UTSKRIFT
av protokoll fra møte i Næringslivets Konkurranseutvalg den 17. januar 2017.
Under behandling av nedenstående sak deltok: Ida Gjessing, Cathrine Lødrup, Gunn Berit Jomaas, Synnøve Smedal, Maja Glad Pedersen, Aud Lundstad og Pernille Børset.  

SAK 11/2016


Klager:  Haugaland Kraft Energi AS
Postboks 2015
5504 HAUGESUND


Prosessfullmektig: Advokat Martin Berggren Rove
Advokatfirmaet Selmer DA
Postboks 1324 Vika
0112 OSLO 


Innklaget: Fjordkraft AS
Folke Bernadottes vei 38
Postboks 3507 Fyllingsdalen
5845 BERGEN   


Prosessfullmektig: Advokat Geir J. Kruge
Bull & Co Advokatfirma AS
Postboks 2583 Solli
0203 OSLO



Saken gjelder:
Om markedsføring med nærmere angitte påstander knyttet til fellesfaktura for strømleveranser og nettleie er villedende markedsføring i strid med markedsføringslovens § 26.



Sakens parter:
Klager, Haugaland Kraft Energi AS (Haugaland Kraft) er en kraftleverandør som eies av Haugaland Kraft AS, som igjen eies av kommunene Karmøy, Haugesund, Tysvær, Vindafjord, Bokn, Sveio og Utsira. Selskapet er i samme konsern som Haugaland Kraft Nett AS, Haugaland Kraft Fiber AS og Haugaland Næringspark AS.

Innklagede, Fjordkraft AS (Fjordkraft), er også en kraftleverandør til offentlig og privat sektor.



Kort om sakens bakgrunn:
I sak 2/2016 ble Næringslivets konkurranseutvalg forelagt til uttalelse spørsmål om markedsføring utført av selskaper i samme konsern som Haugaland Kraft Energi AS var villedende markedsføring etter markedsføringslovens § 26. Næringslivets konkurranseutvalg fant at blant annet følgende uttalelse etter omstendighetene var i strid med forbudet mot villedende markedsføring etter markedsføringsloven § 26:

"Det betyr at dersom du som kunde framleis vil halde deg til oss i SKL Marked, må du byta straumleverandør til Haugaland Kraft. På den måten vil du framleis få snakka med Astrid og Nina på kundesenteret vårt, og framleis berre få ei rekning i posten".

I nærværende sak er det følgende utsagn fremsatt av Fjordkraft som er bragt inn for Næringslivets konkurranseutvalg til uttalelse:

"Nyhet! Strøm + nettleie på én regning"  og

"Bytt til Fjordkraft og få en god strømavtale. Som kunde hos oss får du mer for pengene. Nå kan vi også tilby strøm og nettleie på én regning der du bor. Blir du kunde hos Fjordkraft slipper du å få egne regninger fra din lokale netteier. Dermed blir det enda enklere å bli kunde hos oss".


Klager, Haugaland Kraft, har i det vesentlige anført:
I markedsføringspåstandene som dannet grunnlag for Næringslivets konkurranseutvalgs uttalelse i sak 2/2016 ble det etter klagers syn kommunisert at bytte av strømleverandør ikke ville medføre at man gikk fra én fellesregning til å få to separate strømregninger. Dette var etter klagers syn en korrekt og relevant opplysning.

Når utvalget fant at markedsføringspåstandene i den saken var villedende, kan det ikke være tvilsomt at Fjordkrafts uttalelser i nærværende sak er villedende og i strid med markedsføringslovens § 26. Der Haugaland Kraft sin markedsføring vurdert i sak 2/2016 ga uttrykk for at det ikke ville bli noen endring vedrørende fakturering ved å bytte til Haugaland Kraft, gir Fjordkraft sin markedsføring uttrykk for at det er ved å bli kunde hos Fjordkraft man kan unngå å få egne regninger fra lokal netteier, altså to regninger. Det er villedende når det ikke i Fjordkrafts markedsføring opplyses om at også kunder hos andre kraftleverandører enn Fjordkraft vil kunne få bare én regning. 

Det er ikke riktig at markedsføringen omhandlet i sak 2/2016 kun var direkte henvendelser, eller særlig var rettet mot innklagedes kunder. Videre, det forhold at det var flere klagepunkter i sak 2/2016, er uten betydning for den selvstendige vurderingen av de angjeldende påstander knyttet til samfakturering.

Regelendringene om gjennomfakturering  etter forskrift av 11. mars 1999 nr. 301 (avregningsforskriften) trådte i kraft etter innklagedes markedsføring, og innklagedes fokus på dette er forvirrende og lite relevant. Forut for regelendringen forelå det uansett avtaler om samfakturering mellom innklagede som kraftleverandør og Haugaland Kraft Nett AS som netteier. Pressemelding fra innklagede underbygger at dette var bakgrunnen for innklagedes markedsføringskampanje, og ikke de kommende regelendringene om samfakturering.

Budskapet i markedsføringen er at det er ved å bli kunde hos Fjordkraft at man unngår å få egne regninger fra lokal nettteier, og motsatt: blir du ikke kunde hos Fjordkraft, får du egne regninger fra din lokale netteier, altså to separate regninger. Dette er ikke riktig, og fremstår som villedende, da også kunder av andre kraftleverandører enn Fjordkraft, på samme tidspunkt, kunne få strøm og nettleie på én faktura. At markedsføringen også gikk til kunder som allerede hadde kun én faktura fra sin eksisterende strømleverandør avhjelper ikke situasjonen ettersom det også var tilfellet i sak 2/2016.

De øvrige omtaler av adgangen til samfakturering fra andre kraftleverandører som innklagede viser til, skiller seg vesentlig fra innklagedes markedsføring. Disse antyder ikke at samfakturering forutsetter bytte av kraftleverandør, og kampanjene er skjedd etter regelendringen om gjennomfakturering.


Innklagede, Fjordkraft, har i det vesentlige anført:
Avregningsforskriften ble med virkning fra 1. september 2016 endret ved at det ble åpnet for såkalt gjennomfakturering der nettselskapet sender faktura for nettleie til kraftselskapet, som igjen inkluderer faktura for nettleie i fakturaen som sluttkunden mottar sammen med faktura for elektrisk energi. Formålet med regelendringen var å stimulere til økt konkurranse i kraftbransjen ved å pålegge nettselskap som har felles fakturering også å tilby gjennomfakturering for sluttbrukers kraftleveranse.

Regelendringen var bredt omtalt, både i media og gjennom kraftselskapers kundeinformasjon gjennom utsagn som "alt på en faktura".  Markedsføringen må ses på bakgrunn av dette. Gjennomsnittsforbrukeren hadde derfor en viss kjennskap til denne muligheten og visste at gjennomfakturering var noe flere kunne tilby. Om grunnlaget for gjennomfakturering var avtale, som i denne saken, eller de kommende regler om gjennomfakturering, er mindre relevant.

Det anføres at Fjordkrafts markedsføring ikke er villedende, idet den ikke gir uttrykk for annet enn at slik samfakturering er en ny mulighet som også er tilgjengelig for Fjordkrafts kunder. Markedsføringen kan ikke oppfattes dithen at det kun er kunder av Fjordkraft som får en slik mulighet.

Det er ikke noe uriktig eller villedende i fremstillingen, selv om den er formulert på en måte som skal gjøre det attraktivt å være kunde hos innklagede. Det er ikke påstått at dette er eneste måte å slippe regninger fra lokal netteier. Det er kun fastslått at man slipper det ved å bytte til Fjordkraft. Ordvalget "også" er sentralt, og peker på at Fjordkraft anerkjenner at dette er noe de, i tillegg til mange andre, tilbyr. "Vi også" forstås som "i likhet med flere andre". En alternativ forståelse er at dette er en av flere fordeler hos Fjordkraft.

Fjordkrafts markedsføring må vurderes konkret etter sin ordlyd, og i lys av at mulighetene for gjennomfakturering var alminnelig kjent. De formuleringer som innklagede i sak 2/2016 ble felt for skiller seg fra formuleringene i nærværende sak. Videre var påstandene fremsatt på et tidspunkt forut for omtalen av regelendringen om gjennomfakturering, som riktignok ble gjennomført etter Fjordkrafts markedsføring. Innklagedes markedsføring i sak 2/2016 var dessuten en målrettet markedsføring gjennom direkte kundehenvendelser, og kunne tolkes slik at man var nødt til å bytte kraftleverandør for å få nettleie og strøm på samme regning. Sak 2/2016 dreide seg dessuten også om øvrige påstander knyttet til betaling for strømleveransene.

Fjordkrafts markedsføring er på sin side generell i sin utforming. Det budskap som formidles fremstår som en åpen og informativ kampanje hvor det opplyses om hvilke muligheter og fordeler det å være kunde hos Fjordkraft innebærer. Overskriften "Bytt til Fjordkraft og få en god strømavtale" er et markedsføringsutsagn og en del av det normale reklamespråket. Muligheten for gjennomfakturering er kun én av flere forhold som opplistes. Innklagede fremstiller ikke gjennomfakturering som noe de er alene om å tilby eller som man kun får ved å bytte til Fjordkraft.

Markedsføringen er derfor ikke i strid med markedsføringsloven § 26 om forbud mot villedende markedsføring.


Konkurranseutvalget vil uttale:

Markedsføringspåstandene er etter det opplyste fremsatt før regelendringen i avregningsforskriften trådte i kraft, men etter at de kommende endringene var blitt omtalt i media og av aktører i kraftbransjen. Det er likevel etter utvalgets syn slik at den rimelig oppmerksomme og velinformerte gjennomsnittsforbruker ikke kunne forventes å ha fått alminnelig kunnskap om disse endringene, eller om avtalepraksis mellom leverandør av nettjenester og energileverandør. Markedsføringen må derfor forstås på bakgrunn av at omsetningskretsen ikke nødvendigvis kjenner til mulighetene for gjennomfakturering.

Fjordkrafts markedsføringspåstander må leses i sin sammenheng. Det fremkommer av markedsføringsmaterialets forside at strøm og nettleie på én regning er en nyhet. Det er utvalgets syn at omsetningskretsen vil oppfatte at dette er en nyhet i Fjordkrafts tilbud, og ikke som et utsagn som utelukker at også andre kraftleverandører kan besørge slik samfakturering.

Ved siden av en generell oppfordring om å bytte til Fjordkraft og få en god strømavtale, fremkommer det på neste side i markedsføringsmaterialet at "Som kunde hos oss får du mer for pengene. Nå kan vi også tilby strøm og nettleie på én regning der du bor". Budskapet er etter utvalgets oppfatning tvetydig, idet utsagnet kan forstås som om samfakturering er noe Fjordkraft også, i likhet med andre, tilbyr, alternativt kan "også" henspille på at dette er ytterligere en side ved tilbudet fra Fjordkraft. Ingen av tolkningsalternativene kan i alminnelighet forstås som at det bare er Fjordkraft som tilbyr samfakturering.

Den neste setningen i markedsføringsmaterialet er etter utvalgets syn mer problematisk; "Blir du kunde hos Fjordkraft slipper du å få egne regninger fra din lokale netteier. Dermed blir det enda enklere å være strømkunde hos oss". Det er imidlertid fortsatt utvalget syn at dette, lest i sammenheng med foranstående tekst, ikke utelukker at også andre kraftselskap tilbyr samfakturering slik at separate fakturaer fra netteier kan unngås. 

De konkrete omstendighetene i sak 2/2016 skilte seg fra nærværende sak. Det var i sak 2/2016 utvalgets syn at de der angjeldende markedsføringspåstandene villedende ga inntrykk av at fordelen med kun å få én faktura var knyttet opp mot én bestemt kraftleverandør.

I nærværende sak er det ikke en rimelig forståelse av reklamebudskapet at samfakturering av nettjenester i det lokale nett og strømleveranser kun tilbys av Fjordkraft. Det er på denne bakgrunn Næringslivets konkurranseutvalgs syn at markedsføringspåstandene ikke er villedende i strid med markedsføringslovens § 26.

Uttalelsen er enstemmig.